Bacheloroppgaven vår kommer til å handle om underernæring og diaré hos barn under fem år. Dette er en veldig vanlig dødsårsak i Tanzania. Barna som er underernært pga for lite mat får en dårligere allmenntilstand, immunforsvaret deres svekkes og de blir svært utsatt for infeksjoner. Får de en mage/tarm infeksjon med diaré ligger de dårlig ann. Når barnet har diaré tar ikke kroppen til seg næringen de trenger, barna får enda dårligere allmenntilstand og de blir dehydrerte. Altså underernæring fører til infeksjoner og infeksjoner fører til underernæring. Dette er det vi foreløpig kommer til å jobbe ut i fra.
I dag og i går var vi på en avdeling på et offentlig sykehus for barn under fem år med diaré. Avdelingen bestod av to ganske store rom med 8 senger på hvert rom. Her lå barn og mammaene sammen. Barna var åpenlyst syke. De bare lå der stakkars, helt lammet. Vi ønsket å fokusere på to-tre barn. Vi hadde med oss en veldig dyktig sykepleier (av de sjeldne), hun var med oss første dagen og introduserte oss for avdelingen og pasientene. Swahilien vår er ikke akkurat god nok til å holde de lengste samtalene, så hun fungerer også som tolk. Vi fikk gå grundig gjennom tre av barnas journaler, flere av de andre mødrene viftet med journalene til deres barn og tydelig signaliserte at vi måtte gå gjennom deres også..
Et av barna vi skal følge er ei lita jente på 10 måneder. Lille søte er underernært og har diaré. Hun bare lå og kikket. Hun var der sammen med bestemoren sin. Moren til jenta hadde forlatt henne da hun var seks måneder. Da var det selvfølgelig slutt på morsmelk (de ammer ofte barna til de er rundt 5 år her..) og bestemor fortalte at hun dessverre ikke hadde nok mat å gi…. Bestemoren ville gjerne at vi skulle komme hjem til henne i landsbyen hennes, hjelpe og kanskje finne noen gode løsninger for henne. I dag var det en annen liten stakkar som lå å stirret i taket uten antydning til liv. Han var så tynn og blek… han er nok ikke der neste gang vi kommer.. Begrepet ”sultne barn i Afrika” går ikke virkelig inn på en før en har sett det.. i hvert fall ikke for min del…
Det som er det mest frustrerende med det hele er hvordan diaré blir behandlet. Vi var med i dag og fikk se i journalene til alle barna. De kjører på med antibiotika. Noen står på flere forskjellige typer uten at de aner hva de behandler for. Og fungerer ikke en antibiotika prøver de en ny. Stakkars barna får enda dårligere immunforsvar.. Vi prøvde å få en god forklaring.. men til liten nytte. Man blir helt maktesløs...
Hei Ingrid!
SvarSlettSterkt å lese det du skriver og også måten du forteller på.
Håper du likevel kan gjøre en forskjell for noen.
Og lykke til med oppgaveskriving.
Her er det full vår nå og snøen smelter for fullt. Måtte ta meg en skitur likevel i dag. Sesilåmi nærmer seg!
Enig med han Sesilåmi-geeken som kommenterte over. Sterk kost, fint formidlet, men til ettertanke. Føler jeg kan se og føle maktesløsheten din. Ser liksom for meg desperasjonen til mødrene som vifter med sine barns journaler.. Er vel egentlig bare trist. Stå på! Om det er triste tilstander så er i hvert fall bloggen et lyspunkt, for oss hjemme i hvert fall :-)
SvarSlett-Kjetil
dere er gode dere, mennene i mitt liv ;-)
SvarSlettKjære datter!
SvarSlettHøres ut til å være en tøff praksisplass, men også spennende. Du kommer til å lære mye! Og jeg håper at dere også kan lære bort noe.
Jeg sitter og skriver om utfordrende atferd/uro - skal undervise på Ternevik i morgen.
Klem fra mamma
Ja, hvordan går det med blogginga, Ingrid? Flere blogger imøtesees :-)
SvarSlett-Kjetil
Å, jeg gleder meg til å diskutere masse med deg når du kommer tilbake!! Minner veldig veldig om det første oppholdet mitt i Darfur! Der var jeg ofte litt irritert på de internasjonale sykepleierene også som var så veldig fokusert på antibiotika - opp i vekt - utskrives, men så kom barna inn igjen etter noen mnd uten at det egentlig var noe bra system på journaler og følge med på hvem som var ut og inn, og det kjentes som en kamp selv innad i min organisasjon og få til en litt mer holistisk behandling (involvere mødrene og snakke med dem om endret praksis ift matvaner og hygiene hjemme etter utskriving i det minste, selv om der vi var var det mange mødre som trengte mer ordentlig psykologisk hjelp også etter å nylig ha flyktet fra angrep på landsbyen sin (og selvfølgelig også mer rett-frem løsninger som å faktisk finne ut hva som egentlig feiler ungen før man setter dem på medisiner...) Men ja, veldig bra at du høres ut som en sykepleier som hadde vært 'a friend of the psychosocial team' hvis vi hadde jobbet sammen!! :-) Jeg håper du følger opp barn som blir bedre da, det er helt helt helt fantastisk og se en unge som bare har ligget og stirret begynne å få litt interesse i omgivelsene og til og med smile og leke etterhvert, virkelig, veldig veldig få ting som slår det! Lykke til! Jeg er stolt av deg!!
SvarSlett