Takk for denne gang, Afrika...

I morgen reiser jeg faktisk hjem. Det er rart.. det føles ikke som om jeg har vært  her i tre måneder. Jeg drar herfra med en klump i halsen, det er rett og slett utrolig trist å reise…

Jeg kommer til å savne den spesielle stjernehimmelen som ikke kan måle seg med hjemme, spise ved langbord 3 ganger om dagen, apekatter som løper ved veien, alle de gode jentene, at det alltid er noen rundt forbi, barna,  at det er helt normalt å hilse på alle og enhver selv om en aldri har sett de før, alltid bare kunne slenge på seg noe siden det er varmt uansett, bade i det indiske hav, gå på marked, de blide servitørene, flinke resepsjonistene, søteste vaskedamene og trygge masaiene, å gå ut på det lokale utestedet La casa chica, gå på tur i landsbyene og familiene vi har fulgt opp fra sykehuset, 

Tusen takk Elin, Stine, Thea, Janne, Kaja, Lise, Kine, Marianne, Tea, Kathrine, Kirsti og Benedicte for 3 helt fantastiske måneder som jeg kommer til å huske resten av mitt liv <3 

GLEDER meg til å se dere!!!

søte mamsen og papsen!

Herlige lille hunden

God jentene:) 

Dere to spurver som såå skulle vært her!! 

ja, jeg har googlet bilde av sodd! 

Jeg er lei av å vaske klær for hånd! 

130 barnehagebarn…!

(jeg skrev dette på mandag men da hadde vi ikke internett)

I dag har vi hatt besøk av 130 barnehagebarn fra en barnehage i nærheten av her vi bor.

Vi har vært i barnehagen de går i også, for en måned tid siden, da hadde vi aktivitetsdag med diverse poster. Det hadde vi også i dag. Barna er utrolig herlige og alle går i rosa uniform. De er som barna generelt i Tanzania, utrolig kontaktsøkende og har veldig behov for nærkontakt. Jeg og Stine har hatt ansvar for danseposten, det var en suksess! Forrige gang slet vi litt med organiseringen på grunn av våre swahiliferdigheter men i dag hadde vi med oss oversettere som hjalp utrolig godt. Barna har fått mat og brus her i dag. Mange av de er virkelig sultne og er overlykkelige for å få utdelt mat, noen prøver også å lure unna og late som om de ikke har fått. Det er ikke akkurat kult å si ”sorry jeg vet at du ikke får nok mat hjemme, men det er bare en til hver". Brus er heller ikke hverdagskost og forrige gang var det flere av barna som kastet opp stakkars..

Det beste synes jeg er når de fremfører en spesiell sang med dans til som de har lært i barnehagen. De barna kan virkelig bevege seg og har en rytme vi andre bare kan drømme om! Jentene samler skjørtet mellom bena og vrikker på rompa på en veldig fascinerende måte, og ikke tro at guttene er noe dårligere!

Nå er det bare dager igjen her.. bacheloroppgaven er ferdig og det er bare å suge til seg siste del av Afrika. I dag skal vi si farvel til fadderbarnet vårt, i kveld blir det litt organisering til den store avslutningsfesten som skal være i morgen kveld, i morgen på dagen skal vi presentere bachelorprosjektene våre, på fredag blir det pakking og kanskje noen tårer, mens på lørdag tar vi sats på hjemreisen (og da blir det i hvert fall tårer!). 

Jeg er hjemme mandag kveld. Det blir en uke med fullt opplegg og jeg får ikke kommet meg ordentlig i ”hus” før uken etter jeg kommer hjem. Tirsdag skal vi levere oppgaven på skolen, så skal jeg til mamma og pappa. På onsdag skal jeg på skolen på dagen, så skal vi på reunion til veilederen vår som har vært 4 uker sammen med oss i Tanga , torsdag er det også skole på dagen, så er det avslutningsfest med hele sykepleierkullet på kvelden, fredag er siste dag sammen med de beste jentene fra sykepleien. Lørdag drar jeg til Trondheim i anledning min kjære kusine Oda Mari sin konfirmasjon. Jeg er tilbake mandag 30. Mai, først da skal jeg sette meg ned og puste ut! :-) 

Gratulerer med dagen fra Tanzania!

Håper dere har hatt en fantastisk feiring der hjemme!?

Her har i hvert fall stemningen vært upåklagelig. Vi var oppe til flaggheising klokka 08, synging av nasjonalsanger kl 09, 17. Mai frokost 09.30 og så marsjering i tog!

Vi var så heldige og fikk besøk av et brass band som har spilt for oss i dag. De var også med og gikk i tog og 17. mai stemningen nådde sin topp! Flere av de som jobber her var også med og fikk rocket opp marsjeringen litt med dans og shaking! Det ble utrolig bra og gøy! Ellers har vi hatt stol-lek, potetløp, sekkeløp og tautrekking!

En skikkelig bra 17.mai!! 

Klem fra meg :-) 

Bred dina vida vingar

I dag har vi vært og besøkt de to små barna fra sykehuset som vi har fulgt opp den siste tiden. Jeg har fortalt spesielt om ei som bor sammen med bestemoren sin. Hun har vært veldig syk, og har vært lenge på sykehuset. Hun har vært/er underernært og hatt lungebetennelse. Lungebetennelse er en av de vanligste dødsårsakene blant barn i Afrika. Og være svak i tillegg som et underernært barn naturligvis er, er da ingen god kombinasjon. Bestemoren er svært fattig og har ikke så mye annet enn kjærlighet å by på. Da vi var på besøk hjemme hos de forrige uke fikk vi en utrolig god overraskelse, lille mini var blitt et helt annet barn, eller nesten rettere sagt blitt et barn. Hun var blitt utrolig mye bedre, hun holdt plutselig hode sitt oppe selv, tittet rundt seg og tok etter ting og var tydelig med. Noen hun absolutt ikke har vært de andre gangene vi har sett henne. Hun var absolutt bedre i dag også, bortsett fra at hun har fått veldig mye utslett i huden som mest sannsynlig har kommet som bivirkning av antibiotika hun har gått på. Ellers er hun også fortsatt tydelig underernært, men vekten stiger heldigvis sakte men sikkert. Bestemoren er en søt liten dame som er blid som ei sol hele tiden, selv om livet hennes ikke skulle tilsi at hun skulle være det. Hun sier at grunnen til at mini er blitt så mye bedre er fordi vi har sendt så mye kjærlighet og ønsket så godt for henne at det har kommet tilbake til hun. Fin tanke…

Mini er vi også blitt faddere til så vi får fortsette å følge henne opp, denne gangen i form av en månedlig sum, men kanskje en dag får vi se henne igjen..

I går var jeg og Elin ute og gikk en tur. Det hadde regnet skikkelig tidligere på dagen men avtatt litt da vi gikk. Når vi er ute og går turer går vi gjennom små landsbyer, det er så koselig. Barna kommer løpende og skal holde oss i hendene og gjerne løftes. De voksne roper velkommen og ”hvordan går det”.

Vi gikk litt for langt ut i fra hva klokka var og det begynte å bli litt mørkt og himmelen åpnet seg på nytt. Da vi gikk tilbake møtte vi på verdens søteste lille troll på rundt 4 år. Vi pleier å treffe han på samme sted når vi går tur så vi vet ca hvor han hører til. Men denne gangen var han et lite stykke derfra. Han har store runde øyne og sier ikke et ord, bare tar deg i hånden og er fornøyd med det. Men lille stakkaren hadde på seg shorts og t-skjorte og ingen sko og var skikkelig kald.. Der gikk han rundt for seg selv.. Hadde det vært i Norge hadde han sikkert havnet i avisen og som barnevernsak.

Jeg tok på han genseren min og han strakte ut armene, fortsatt med store øyne og uten en lyd. Vi bar han til dit vi trodde han hørte hjemme og fant mammaen hans til slutt.

Stakkars så liten og uskyldig som det går an… Dere kan se han på bilde på et innlegg jeg skrev 3. mars http://ingridwaade.blogspot.com/2011/03/sijambo-alt-er-bra.html Det er han minste som står og skal ta bilde på bilde nr 2.

Nanyogi – Masaienes verden

Nå har jeg tilbrakt to døgn sammen med Masaiene i deres landsby. Jeg har sikkert nevnt det før, men vi har Masaier som jobber som vaktmenn her på TICC og de som driver senteret arrangerer turer slik at vi få med oss en av vaktmennene som jobber her som guide. Andrea som er en 60 år gammel Masai mann var med oss. Han er verdens herligste skrue som mumler ”sawa, sawa”, (som betyr ok,ok) til det beste. Han kan litt engelsk så det går an å kommunisere.

Vi hadde på forhånd et inntrykk av Masai folket som et utrolig flott folkeslag. Ikke bare er de høye, rake og pene å se på. De er også utrolig rolige, behagelig og veldig blide.

Inntrykket ble ikke akkurat annerledes da vi ankom Nanyogi, der vi ble mottatt med en enorm gjestfrihet.. Hele ankomsten føltes som en metafor på at nå forlater vi vår verden og trer inn i deres. Veien over til Nanyogi nemlig over en falleferdig bro.

Masaiene lever i små hytter laget av kumøkk. De lever av kuene sine, før var de nomadefolk og flyttet bosted ettersom hvor det var beite for kuene, men nå har myndigheten tatt fra de mange områder og de bor nå mer eller mindre på et sted. Masai landsbyer finner man nå i Tanzania og Kenya. De har et eget språk som heter Masai.

De lever hovedsakelig av melk, kjøtt og blod. Mennene gjeter kuene og damene er husmødre. I Nanyogi hadde de en kirke (Masaier er kristne), en skole og en liten helseklinikk. På bildene under ser dere at de har ringer i kinnene, disse er et kjennemerke for at de er masaier. De har en sterk kultur og tar godt vare på den. Det er rett og slett utrolig fascinerende.. Når Andrea kom gikk barna til han og bøyde ned hodene sine og han tok hånden på hodene deres. Dette er slik barna hilser de eldre.

Hvordan de blir så utrolig gode mennesker tror jeg har mye med hvordan barna vokser opp, vi så utrolig mye kjærlighet mellom foreldre og barn. Det var vanskelig å se hvilke barn som hørte til hvilke mor og alle tullet, danset og virket som de hadde det utrolig bra sammen..

Vi har vært fem jenter på tur og har sovet i en to og tremanns kumøkkhytte. Det har vært skikkelig koselig, vel og merke er det en del insekter og dyr og være redd for dersom man begynner å tenke på det. Men du verden så godt insektspray og en tett myggnetting funker!

Den første dagen fikk vi omvisning og koste oss ellers rundt bålet. Dag to var vi på besøk på skolen, der lærte vi barna ”lean on me” med bevegelser, og det var en hit! Ellers har vi lært bort ”fader abraham”, ”bro bro brille”, ”slå på ringen” og favoritten som var ”jeg gikk en tur på stien” til både voksne og barn. Vi har også forsøkt å danse sammen med de og deres lokale  dans, med litt vekslende hell! Ellers tror jeg bare at jeg må si at Masai kultur må oppleves, den kan ikke beskrives med ord!

Achenaling (tusen takk på masai) nydelige mennesker!!!

By the way… har fått litt kommentarer på min endrede sivilstatus på facebook. Har ikke fått gitt ordentlig forklaring til alle mine nærmeste enda, ikke skal jeg utbrodere om det her heller, vil bare si at det var riktig nå, men at det selvfølgelig er kjempetrist.

Stor klem til dere som vanlig!!

veien til Masailandsbyen..

Her bodde jeg i to netter...

Lærer barna "lean on me"

Danser tradisjonell Masaidans

Andrea fikk vondt i hodet, vi gav han vann og salttablett hehe:) 

sett noe vakrere? 

nydelig landskap

Barna tar ansvar og brenner det slåtte gresset 

familiekjærlighet.. :)

Farvell kjære Masaier!

kjøre og kjøre, knipse og knipse!

Da var jeg nok en gang tilbake til senga mi i Tanga, som faktisk begynner og føles litt som hjem.

Fra Tanga til Mikumi, der vi var på safari, er en ca 7 timer lang biltur. Vi var seks jenter på tur. Selve kjøreturen synes jeg var helt fantastisk. Tanzania har en helt fantastisk natur og nå som det har regnet en stund er det grønt og frodig!

Der vi skulle overnatte på safarien var det superkos. Små hytter med ”hage” ut i det fri hvor det vandret både giraffer og zebraer og andre dyr man vanligvis bare ser på bilde. Naturen der var også helt fantastisk, skikkelige afrika-savanner..

Helgen har bestått av MYE kjøring. Første dagen var vi på en to-timers tur hvor vi fikk sett masse forskjellige dyr. Dagen etter var det  opp kl seks for å ut og jakte etter flere dyr. Jeg må si at safari er flott det, men kanskje ikke akkurat mindblowing for min del. Jeg oppdaget til forundring rimelig fort at safari drar man på for å ta bilder..! Noe så dølt! Det er hyggelig med et fint bilde av en  giraff i solnedgang altså men det får være måte på. Den siste dagen var vi på jakt etter løver som vi enda ikke hadde sett, jeg hadde ladet ut speilreflekskameraet og hadde det ikke med meg. Da vi endelig så en løve og flere av oss ikke tok bilde ble guiden helt fra seg. ”What!? No picture with big camera!?”.Jeg prøvde og si slapp av det er ingen fare, men han bare ristet på hodet.. Jeg for min del nyter mye mer og sitte og titte og oppleve naturen i stedet for å være så besatt av å skulle få alt fanget av kamera. For hva skal jeg med 40 bilder av en zebra? vise det til dere? Tror ikke akkurat dere er mer interessert enn meg i det.. Ellers var turen preget av et par dårlige piker, to av jentene ble syke og lå og kastet opp ++. Så på turen hjem ble det faktisk av enkelte inntatt fire immodium pluss reisesyketablett, haha!

Konklusjon: Safari er best med deilig musikk på øret og titte på dyrene og Afrikas natur, og la kameraet ligge igjen hjemme for å få maksimalt utbytte! Dette er ikke en anbefaling til andre, men for meg var det sånn!