Bred dina vida vingar

I dag har vi vært og besøkt de to små barna fra sykehuset som vi har fulgt opp den siste tiden. Jeg har fortalt spesielt om ei som bor sammen med bestemoren sin. Hun har vært veldig syk, og har vært lenge på sykehuset. Hun har vært/er underernært og hatt lungebetennelse. Lungebetennelse er en av de vanligste dødsårsakene blant barn i Afrika. Og være svak i tillegg som et underernært barn naturligvis er, er da ingen god kombinasjon. Bestemoren er svært fattig og har ikke så mye annet enn kjærlighet å by på. Da vi var på besøk hjemme hos de forrige uke fikk vi en utrolig god overraskelse, lille mini var blitt et helt annet barn, eller nesten rettere sagt blitt et barn. Hun var blitt utrolig mye bedre, hun holdt plutselig hode sitt oppe selv, tittet rundt seg og tok etter ting og var tydelig med. Noen hun absolutt ikke har vært de andre gangene vi har sett henne. Hun var absolutt bedre i dag også, bortsett fra at hun har fått veldig mye utslett i huden som mest sannsynlig har kommet som bivirkning av antibiotika hun har gått på. Ellers er hun også fortsatt tydelig underernært, men vekten stiger heldigvis sakte men sikkert. Bestemoren er en søt liten dame som er blid som ei sol hele tiden, selv om livet hennes ikke skulle tilsi at hun skulle være det. Hun sier at grunnen til at mini er blitt så mye bedre er fordi vi har sendt så mye kjærlighet og ønsket så godt for henne at det har kommet tilbake til hun. Fin tanke…

Mini er vi også blitt faddere til så vi får fortsette å følge henne opp, denne gangen i form av en månedlig sum, men kanskje en dag får vi se henne igjen..

I går var jeg og Elin ute og gikk en tur. Det hadde regnet skikkelig tidligere på dagen men avtatt litt da vi gikk. Når vi er ute og går turer går vi gjennom små landsbyer, det er så koselig. Barna kommer løpende og skal holde oss i hendene og gjerne løftes. De voksne roper velkommen og ”hvordan går det”.

Vi gikk litt for langt ut i fra hva klokka var og det begynte å bli litt mørkt og himmelen åpnet seg på nytt. Da vi gikk tilbake møtte vi på verdens søteste lille troll på rundt 4 år. Vi pleier å treffe han på samme sted når vi går tur så vi vet ca hvor han hører til. Men denne gangen var han et lite stykke derfra. Han har store runde øyne og sier ikke et ord, bare tar deg i hånden og er fornøyd med det. Men lille stakkaren hadde på seg shorts og t-skjorte og ingen sko og var skikkelig kald.. Der gikk han rundt for seg selv.. Hadde det vært i Norge hadde han sikkert havnet i avisen og som barnevernsak.

Jeg tok på han genseren min og han strakte ut armene, fortsatt med store øyne og uten en lyd. Vi bar han til dit vi trodde han hørte hjemme og fant mammaen hans til slutt.

Stakkars så liten og uskyldig som det går an… Dere kan se han på bilde på et innlegg jeg skrev 3. mars http://ingridwaade.blogspot.com/2011/03/sijambo-alt-er-bra.html Det er han minste som står og skal ta bilde på bilde nr 2.